Home of the Spray Can
NO: Visste du at sprayboksen ble oppfunnet i Oslo?
I 1926 opprettet ingeniør Erik Rotheim det aller første patentet på aerosolteknologien som dagens moderne spraybokser er basert på. Oslo, Home of the Spray Can er en utstilling med historiske gjenstander, arkivdokumentasjon og kuraterte kunstverk som hyller Rotheims oppfinnelse og kunstbevegelsene den dannet grunnlaget for – graffiti og senere gatekunst.
I tillegg til gjenstander fra Norsk Teknisk Museum, Patentstyret og private samlinger har vi invitert utvalgte kunstnere til å produsere sin egen skreddersydde 'Quick'-merke label til hyllest til den ikoniske sprayboks, synonymt med graffiti i Norge på 80- og 90-tallet.
Norsk oppfinnsomhet
Den 8. oktober 1926 søkte kjemiingeniør Erik Rotheim om det første patentet på en aerosolboks som kunne holde væsker og dispensere dem med bruk av drivmidler.
I 1931 ble Rotheims «metode og apparat for atomisering av væsker eller halvflytende masser» lovlig patentert i Norge og han ble kjent som oppfinneren av sprayboksen.
Rotheim var ansatt ved Alf Bjerckes Fernissfabrikk i Oslo (nå Jotun) og samarbeidet med instrumentmaker Frode Mortensen for å utvikle sprayboksen for det kommersielle markedet, men de klarte ikke å løse problemet med dysen, som stadig tette seg. På midten av 1930-tallet valgte de å selge patentet til USA for 100.000 kroner (4.638.059 kroner i dag).
Rotheim døde i 1938 i en alder av 39 og var derfor ikke i nærheten for å være vitne til den globale suksessen til oppfinnelsen hans.
Posten feiret Rotheims oppfinnelse ved å gi ut et minnefrimerke i 1998, men fordi teknologien ble utviklet for det kommersielle markedet i USA er det fortsatt mange som ikke vet at sprayboksens far er fra Oslo.
En husholdningsgjenstand
Som med mange andre oppfinnelser fra midten av 1900-tallet, var andre verdenskrig en viktig faktor i utviklingen av sprayboksen.
Hundretusenvis av amerikanske soldater ble sendt til Sør-Stillehavet, hvor sykdommer som malaria og tyfus ble spredt gjennom via mygg.
To forskere fra Department of Agriculture, Lyle Goodhue og William Sullivan, utviklet en liten bærbar boks i 1943 som ble satt under trykk av en flytende gass og i stand til å sprøyte insektmiddel.
Lignende aerosolsystemer ble raskt tilpasset andre produktkategorier for allmennheten å bruke, inkludert spraymaling.
Illinois-malingsfirmaet Seymour fra Sycamore var det første som brukte aerosolteknologi utelukkende for malingsprodukter i 1949. Eieren Ed Seymour ønsket å demonstrere en aluminiumsmaling, utviklet for maling av radiatorer, som ville bruke en sprayfunksjon som ligner enheten amerikanske soldater hadde brukt i andre verdenskrig, og ble tildelt et amerikansk patent i 1951.
I dag er sprayboksen en del av hverdagen for millioner av mennesker over hele verden, med applikasjoner i alle områder av hjemmet. Tidligere ble freon og klorfluorkarboner brukt som drivgass, men dette ble forbudt i 1981. Nå brukes en blanding av propan og butan som drivgass, mens kampen om å produsere den første bærekraftige sprayboksen er godt i gang.
Fødsel av graffiti
Spraymaling er et populært medium blant moderne graffitikunstnere på grunn av dens portabilitet, varighet og hastighet.
På denne måten kan den sammenlignes med den myke malingsstuben i metall som på 1800-tallet gjorde det mulig for kunstnere å male «en plein air» eller utendørs for første gang og dermed muliggjorde den impresjonistiske kunstbevegelsen.
Den nøyaktige opprinnelsen til den moderne graffitibevegelsen diskuteres intenst. Den banebrytende writer* CORNBREAD var aktiv i Philadelphia så tidlig som i 1965. I 1971 ble det enda større oppmerksomhet rundt graffitikulturen da The New York Times publiserte en forsideartikkel om TAKI 183, en gresk tenåring hvis navn var overalt å finne i New York Citys gater.
Filmer som Style Wars (1983), Wild Style (1983), Beat Street (1984) og boken Subway Art (1984) eksporterte de fire elementene i hiphop-kulturen (DJ-ing, MC-ing, graffiti og breakdancing) fra New York til resten av verden.
I Skandinavia byttet unge kunstnere bilder og zines for inspirasjon og tips for å få mest mulig ut av det begrensede utvalget av spraymaling og farger tilgjengelig for dem. Boken Graffiti i Danmark inkluderte en veiledning om hvordan man blander sammen maling fra to separate bokser for å lage en tredje farge; mens andre writere oppdaget at dysene fra Formfett matoljespray og Støff Rens kunne brukes til å male bredere linjer.
De Oslo-baserte kunstnerne Raide og Pay2 gjorde seg gjeldende på den internasjonale scenen, og var blant de første som utviklet et nettverk med graffitimiljøet i New York. I en periode blomstret en ny og spennende ungdomskultur.
Nulltoleranse og "krigen" mot graffiti
Som mennesker har vi en medfødt trang til å kommunisere med stammen vår, og i årtusener har vi gjort det ved å skrive på vegger.
Det eldste eksemplet på figurativ kunst, oppdaget i 2024 på den indonesiske øya Sulawesi, er minst 51 200 år gammelt. Begrepet graffiti kommer fra italiensk graffiato (bokstavelig talt "skrape"), brukt for å beskrive håndskrevne inskripsjoner fra det tidlige romerriket.
Men like raskt som graffitibevegelsen utviklet seg, gjorde også byene grep for å undertrykke den. Før Vinter-OL på Lillehammer i 1994 startet Oslo kommune et tverretatlig grep mot graffiti, en tilnærming som formelt ble vedtatt i en nulltoleransepolitikk mot graffiti i 2000.
På et tidspunkt brukte Oslo kommune 80 millioner kroner per år* på fjerning av graffiti. Foreldre ble skremt med falske bøter levert til postkassen deres, og writere ble fremstilt som hjerneløse i reklamekampanjen «Taggerhue» som ble vist på kino og på kollektivtransport.
Disse tiltakene førte til stigmatisering og strenge sanksjoner for graffitikunstnere, inkludert bøter som fortsatt betales i dag i de strengeste tilfellene. I 20 år førte Oslo en «krig» mot graffiti i hovedstaden som til tross for endrede holdninger fortsatt har ringvirkninger i dag.
«Byen pleide å behandle graffitikunstnere på en uakseptabel måte. Politi og vektere fra private selskaper ble brukt til å bekjempe en kunstform, med unødvendig maktbruk. På vegne av Oslo vil jeg be om unnskyldning til alle de som ble berørt av denne politikken.»
- Omar Samy Gamal, byråd for kultur, idrett og frivillighet på Art In/Between Spaces-seminaret, UiO Domus Biblioteca, 23. juni 2023
En global kunstbevegelse
Spraymaling har vært en global handelsvare siden 1950-tallet. Fra de tidlige dagene med improvisering og å "nøye seg" med det begrensede utvalget av produkter som er tilgjengelig, er det i dag et svimlende utvalg av merker, farger, dyser, verktøy og utstyr knyttet til den ydmyke sprayboksen.
Former og størrelser varierer fra mikro til ultrabrede, med bokser i begrenset opplag samlet som kunstobjekter. Samtidig handles vintagebokser og tilknyttede gjenstnader av et voksende internasjonalt fellesskap av samlere.
Nye underkategorier av graffiti og gatekunst dukker opp etterhvert som teknologien og verktøyene fortsetter å utvikle seg i takt med kunstnerisk innovasjon. Denne kompleksiteten fanges opp i The Feral Diagram (Daniel Feral, 2012) som skildrer hvordan graffiti og gatekunst har beveget seg mot sentrum av kunsthistorien og artikulerer hvordan de har påvirket – og blitt påvirket av – de andre store kunstbevegelsene i det 20. og 21. århundre.
Banksy, uten tvil verdens mest kjente levende kunstner, fortsetter å tiltrekke internasjonal oppmerksomhet med lite mer enn en sprayboks, sjablong og godt øye for plassering. Samtidig viser posthume utstillinger for pionerer som Lee, Futura2000 og den visjonære kunstneren RAMM:ΣLL:ZΣΣ - hvis 'gotiske futurisme'-stil inspirerte skiftet fra bokstavbasert til abstrakt graffiti - en økt forståelse for innovatørene av graffitibevegelsen som vi kjenner og elsker i dag.
Quick Spraylakk
Hvis du var graffitiwriter i Skandinavia på 1980- eller tidlig 90-tallet, er sannsynligheten stor for at du har malt med Quick Spraylakk.
Det Sandefjord-baserte selskapet var lenge det eneste kommersielle malingsmerket på markedet. Writere fra Norge reiste ofte til Danmark og tilbake med tog for å hamstre maling, hvor prisen var betydelig billigere og man kunne få et bredere utvalg av farger. Spesielt ettertraktet var fargen Lemon Yellow som ikke var tilgjengelig i Norge.
Quick Spraylakk var og regnes fortsatt som et kvalitetsmerke, men utviklingen av spraymaling for graffiti og gatekunstformål fra slutten av 90-tallet og utover – med kvaliteter som høyt og lavt trykk for ulike miljøer og et større utvalg av farger – resulterte i at writere gikk bort fra å bruke Quick.
I dag er Quick Spraylakk fortsatt rettet mot DIY ("gjør det selv")-markedet og relanserte deres Quick Bengalack-serie i 2019 med et større utvalg av farger og semi-gloss spraymaling.
«Da vi begynte å male på midten av 80-tallet var Quick standarden for spraymaling: den hadde en tykk konsistens som gjorde at konturene virkelig skilte seg ut. Senere innså vi at vi var de heldige som hadde opplevd "ekte" maling! Da vi besøkte New York City i 1992, tok vi med oss Quick for å sikre at vi hadde solide konturer på våre pieces. Dette var ikke vanlig på den tiden og fikk mange til å snakke...men for oss var det en fast del av hvordan vi gjorde våre pieces.»
- Spino5
I 1926 opprettet ingeniør Erik Rotheim det aller første patentet på aerosolteknologien som dagens moderne spraybokser er basert på. Oslo, Home of the Spray Can er en utstilling med historiske gjenstander, arkivdokumentasjon og kuraterte kunstverk som hyller Rotheims oppfinnelse og kunstbevegelsene den dannet grunnlaget for – graffiti og senere gatekunst.
I tillegg til gjenstander fra Norsk Teknisk Museum, Patentstyret og private samlinger har vi invitert utvalgte kunstnere til å produsere sin egen skreddersydde 'Quick'-merke label til hyllest til den ikoniske sprayboks, synonymt med graffiti i Norge på 80- og 90-tallet.
Norsk oppfinnsomhet
Den 8. oktober 1926 søkte kjemiingeniør Erik Rotheim om det første patentet på en aerosolboks som kunne holde væsker og dispensere dem med bruk av drivmidler.
I 1931 ble Rotheims «metode og apparat for atomisering av væsker eller halvflytende masser» lovlig patentert i Norge og han ble kjent som oppfinneren av sprayboksen.
Rotheim var ansatt ved Alf Bjerckes Fernissfabrikk i Oslo (nå Jotun) og samarbeidet med instrumentmaker Frode Mortensen for å utvikle sprayboksen for det kommersielle markedet, men de klarte ikke å løse problemet med dysen, som stadig tette seg. På midten av 1930-tallet valgte de å selge patentet til USA for 100.000 kroner (4.638.059 kroner i dag).
Rotheim døde i 1938 i en alder av 39 og var derfor ikke i nærheten for å være vitne til den globale suksessen til oppfinnelsen hans.
Posten feiret Rotheims oppfinnelse ved å gi ut et minnefrimerke i 1998, men fordi teknologien ble utviklet for det kommersielle markedet i USA er det fortsatt mange som ikke vet at sprayboksens far er fra Oslo.
En husholdningsgjenstand
Som med mange andre oppfinnelser fra midten av 1900-tallet, var andre verdenskrig en viktig faktor i utviklingen av sprayboksen.
Hundretusenvis av amerikanske soldater ble sendt til Sør-Stillehavet, hvor sykdommer som malaria og tyfus ble spredt gjennom via mygg.
To forskere fra Department of Agriculture, Lyle Goodhue og William Sullivan, utviklet en liten bærbar boks i 1943 som ble satt under trykk av en flytende gass og i stand til å sprøyte insektmiddel.
Lignende aerosolsystemer ble raskt tilpasset andre produktkategorier for allmennheten å bruke, inkludert spraymaling.
Illinois-malingsfirmaet Seymour fra Sycamore var det første som brukte aerosolteknologi utelukkende for malingsprodukter i 1949. Eieren Ed Seymour ønsket å demonstrere en aluminiumsmaling, utviklet for maling av radiatorer, som ville bruke en sprayfunksjon som ligner enheten amerikanske soldater hadde brukt i andre verdenskrig, og ble tildelt et amerikansk patent i 1951.
I dag er sprayboksen en del av hverdagen for millioner av mennesker over hele verden, med applikasjoner i alle områder av hjemmet. Tidligere ble freon og klorfluorkarboner brukt som drivgass, men dette ble forbudt i 1981. Nå brukes en blanding av propan og butan som drivgass, mens kampen om å produsere den første bærekraftige sprayboksen er godt i gang.
Fødsel av graffiti
Spraymaling er et populært medium blant moderne graffitikunstnere på grunn av dens portabilitet, varighet og hastighet.
På denne måten kan den sammenlignes med den myke malingsstuben i metall som på 1800-tallet gjorde det mulig for kunstnere å male «en plein air» eller utendørs for første gang og dermed muliggjorde den impresjonistiske kunstbevegelsen.
Den nøyaktige opprinnelsen til den moderne graffitibevegelsen diskuteres intenst. Den banebrytende writer* CORNBREAD var aktiv i Philadelphia så tidlig som i 1965. I 1971 ble det enda større oppmerksomhet rundt graffitikulturen da The New York Times publiserte en forsideartikkel om TAKI 183, en gresk tenåring hvis navn var overalt å finne i New York Citys gater.
Filmer som Style Wars (1983), Wild Style (1983), Beat Street (1984) og boken Subway Art (1984) eksporterte de fire elementene i hiphop-kulturen (DJ-ing, MC-ing, graffiti og breakdancing) fra New York til resten av verden.
I Skandinavia byttet unge kunstnere bilder og zines for inspirasjon og tips for å få mest mulig ut av det begrensede utvalget av spraymaling og farger tilgjengelig for dem. Boken Graffiti i Danmark inkluderte en veiledning om hvordan man blander sammen maling fra to separate bokser for å lage en tredje farge; mens andre writere oppdaget at dysene fra Formfett matoljespray og Støff Rens kunne brukes til å male bredere linjer.
De Oslo-baserte kunstnerne Raide og Pay2 gjorde seg gjeldende på den internasjonale scenen, og var blant de første som utviklet et nettverk med graffitimiljøet i New York. I en periode blomstret en ny og spennende ungdomskultur.
Nulltoleranse og "krigen" mot graffiti
Som mennesker har vi en medfødt trang til å kommunisere med stammen vår, og i årtusener har vi gjort det ved å skrive på vegger.
Det eldste eksemplet på figurativ kunst, oppdaget i 2024 på den indonesiske øya Sulawesi, er minst 51 200 år gammelt. Begrepet graffiti kommer fra italiensk graffiato (bokstavelig talt "skrape"), brukt for å beskrive håndskrevne inskripsjoner fra det tidlige romerriket.
Men like raskt som graffitibevegelsen utviklet seg, gjorde også byene grep for å undertrykke den. Før Vinter-OL på Lillehammer i 1994 startet Oslo kommune et tverretatlig grep mot graffiti, en tilnærming som formelt ble vedtatt i en nulltoleransepolitikk mot graffiti i 2000.
På et tidspunkt brukte Oslo kommune 80 millioner kroner per år* på fjerning av graffiti. Foreldre ble skremt med falske bøter levert til postkassen deres, og writere ble fremstilt som hjerneløse i reklamekampanjen «Taggerhue» som ble vist på kino og på kollektivtransport.
Disse tiltakene førte til stigmatisering og strenge sanksjoner for graffitikunstnere, inkludert bøter som fortsatt betales i dag i de strengeste tilfellene. I 20 år førte Oslo en «krig» mot graffiti i hovedstaden som til tross for endrede holdninger fortsatt har ringvirkninger i dag.
«Byen pleide å behandle graffitikunstnere på en uakseptabel måte. Politi og vektere fra private selskaper ble brukt til å bekjempe en kunstform, med unødvendig maktbruk. På vegne av Oslo vil jeg be om unnskyldning til alle de som ble berørt av denne politikken.»
- Omar Samy Gamal, byråd for kultur, idrett og frivillighet på Art In/Between Spaces-seminaret, UiO Domus Biblioteca, 23. juni 2023
En global kunstbevegelse
Spraymaling har vært en global handelsvare siden 1950-tallet. Fra de tidlige dagene med improvisering og å "nøye seg" med det begrensede utvalget av produkter som er tilgjengelig, er det i dag et svimlende utvalg av merker, farger, dyser, verktøy og utstyr knyttet til den ydmyke sprayboksen.
Former og størrelser varierer fra mikro til ultrabrede, med bokser i begrenset opplag samlet som kunstobjekter. Samtidig handles vintagebokser og tilknyttede gjenstnader av et voksende internasjonalt fellesskap av samlere.
Nye underkategorier av graffiti og gatekunst dukker opp etterhvert som teknologien og verktøyene fortsetter å utvikle seg i takt med kunstnerisk innovasjon. Denne kompleksiteten fanges opp i The Feral Diagram (Daniel Feral, 2012) som skildrer hvordan graffiti og gatekunst har beveget seg mot sentrum av kunsthistorien og artikulerer hvordan de har påvirket – og blitt påvirket av – de andre store kunstbevegelsene i det 20. og 21. århundre.
Banksy, uten tvil verdens mest kjente levende kunstner, fortsetter å tiltrekke internasjonal oppmerksomhet med lite mer enn en sprayboks, sjablong og godt øye for plassering. Samtidig viser posthume utstillinger for pionerer som Lee, Futura2000 og den visjonære kunstneren RAMM:ΣLL:ZΣΣ - hvis 'gotiske futurisme'-stil inspirerte skiftet fra bokstavbasert til abstrakt graffiti - en økt forståelse for innovatørene av graffitibevegelsen som vi kjenner og elsker i dag.
Quick Spraylakk
Hvis du var graffitiwriter i Skandinavia på 1980- eller tidlig 90-tallet, er sannsynligheten stor for at du har malt med Quick Spraylakk.
Det Sandefjord-baserte selskapet var lenge det eneste kommersielle malingsmerket på markedet. Writere fra Norge reiste ofte til Danmark og tilbake med tog for å hamstre maling, hvor prisen var betydelig billigere og man kunne få et bredere utvalg av farger. Spesielt ettertraktet var fargen Lemon Yellow som ikke var tilgjengelig i Norge.
Quick Spraylakk var og regnes fortsatt som et kvalitetsmerke, men utviklingen av spraymaling for graffiti og gatekunstformål fra slutten av 90-tallet og utover – med kvaliteter som høyt og lavt trykk for ulike miljøer og et større utvalg av farger – resulterte i at writere gikk bort fra å bruke Quick.
I dag er Quick Spraylakk fortsatt rettet mot DIY ("gjør det selv")-markedet og relanserte deres Quick Bengalack-serie i 2019 med et større utvalg av farger og semi-gloss spraymaling.
«Da vi begynte å male på midten av 80-tallet var Quick standarden for spraymaling: den hadde en tykk konsistens som gjorde at konturene virkelig skilte seg ut. Senere innså vi at vi var de heldige som hadde opplevd "ekte" maling! Da vi besøkte New York City i 1992, tok vi med oss Quick for å sikre at vi hadde solide konturer på våre pieces. Dette var ikke vanlig på den tiden og fikk mange til å snakke...men for oss var det en fast del av hvordan vi gjorde våre pieces.»
- Spino5
EN: Did you know the spray can was invented in Oslo?
In 1926, chemical engineer Erik Rotheim created what was to become the very first patent on aerosol technology, on which today's modern spray cans are based. Oslo, Home of the Spray Can is an exhibition of historical objects, archival documentation and curated artworks that celebrates Rotheim’s invention and the art movements to which it gave birth – graffiti and street art.
In addition to items from The Norwegian Museum of Science and Technology, the Norwegian Patent Office and private collections, Oslo Street Art Festival has resurrected an iconic 1980’s spray can design from Drammen-based paint manufacturer Quick, and invited artists to design their own label in tribute to the much-loved brand.
Norwegian Ingenuity
On 8 October 1926, chemical engineer Erik Rotheim applied for the first patent for an aerosol can that could hold liquids and dispense them with the use of propellants.
By 1931, Rotheim’s “method and apparatus for atomizing liquids or semi-liquid masses” was legally patented in Norway and he became known as the inventor of the spray can.
Rotheim was employed at Alf Bjercke’s Fernissfabrikk in Oslo (now Jotun) and collaborated with instrument maker Frode Mortensen to develop the spray can for the commercial market but they were unable to solve the problem with the nozzle, which kept clogging. In the mid-1930s they chose to sell the patent to the USA for 100.000 kroner (4.638.059 kroner today).
Rotheim died in 1938 at the age of 39 and was therefore not around to witness the global success of his invention.
Posten (Norwegian Postal Service) celebrated Rotheim's invention by issuing a commemorative stamp in 1998 but because the technology was developed for the commercial market in the USA, many people still do not know that the father of the spray can is from Oslo.
A household item
As with many other inventions of the era, World War II was a major factor in the development of the spray can.
Hundreds of thousands of U.S. soldiers were being shipped to the South Pacific, where illnesses like malaria and typhus were being spread through contact with mosquitos.
Two researchers from the Department of Agriculture, Lyle Goodhue and William Sullivan, developed a small portable can in 1943 that was pressurized by a liquid gas and capable of spraying insecticide.
Similar aerosol systems were quickly adapted to other product categories for the general public to use, including spray paint.
Illinois paint company Seymour of Sycamore was the first to use aerosol technology solely for paint products in 1949. Owner Ed Seymour wanted to demonstrate an aluminum paint, developed for painting radiators, that would employ a “mist” feature similar to the device American soldiers had used in World War II, and was awarded a US patent in 1951.
Nowadays, the spray can is part of everyday life for millions of people worldwide, with applications in all areas of the home. In the past, freon and chlorine fluorocarbons were used as a propellant gas, but this was banned in 1981. Now a mixture of propane and butane is used as propellant gas, while the race to produce the first sustainable spray can is well underway.
Birth of graffiti
Spray paint is a popular medium among modern day graffiti artists due to its portability, permanence, and speed.
In this way, it can be compared to the collapsible metal paint tube, which in the 19th century enabled artists to paint ‘en plein air’ or outdoors for the first time and thus heralded the Impressionist art movement.
The exact origins of the modern-day graffiti movement are keenly debated; pioneering writer* CORNBREAD was active in Philadelphia as early as 1965. In 1971, an even greater awareness was placed on graffiti culture when The New York Times ran a front page news article about TAKI 183, a Greek teenager whose name was everywhere on the New York City streets.
Films such as Style Wars (1983), Wild Style (1983), Beat Street (1984) and the book Subway Art (1984) exported the four elements of hip-hop culture (DJ-ing, MC-ing, graffiti and breakdancing) from New York to the rest of the world.
In Scandinavia, young artists traded photos and zines for inspiration and tips to get the most out of the limited selection of spray paint and colors available to them. The book Graffiti i Danmark included a tutorial on how to mix together paint from two separate cans to create a third color; while other writers came to realize that the nozzles from Formfett cooking oil spray and støff rens (fabric cleaner) were great for painting broader lines.
Oslo-based artists Raide and Pay2 made their presence felt on the international scene, and were among the first to develop a network with the New York graffiti milieu. For a period, a new and exciting youth culture was thriving.
* term for someone who writes graffiti
Zero tolerance and the ‘war’ on graffiti
As humans we have an innate drive to communicate with our tribe, and have done so for centuries by writing on walls.
The oldest example of figurative art, discovered in 2024 on the Indonesian Island of Sulawesi, is at least 51,200 years old. The term graffiti comes from the Italian graffiato (literally “scratch”), used to describe handwritten inscriptions of the early Roman empire.
But as fast as the graffiti movement developed, cities also moved to suppress it. Prior to the Lillehammer Winter Olympics in 1994, Oslo municipality began an inter-agency crackdown on graffiti; an approach formally adopted into a zero tolerance policy against graffiti in 2000.
At one point, the city of Oslo was spending 80 million kroner per year* on the removal of graffiti. Parents were put on high alert by fake fines delivered to their letterbox, and writers were portrayed as brainless in the "Taggerhue" advertising campaign shown in cinemas and displayed on public transport.
These measures led to stigmatization and severe sanctions for graffiti artists, including fines that are still being paid today in the most severe of cases. For 20 years, Oslo waged a "war" against graffiti in the capital which despite changing attitudes still has repercussions today.
“The City used to treat graffiti artists in an unacceptable way. Police and security guards from private companies were used to combat an art form, with unnecessary use of force. On behalf of Oslo, I want to apologize to all those who were affected by this policy.”
Omar Samy Gamal, City Council for Culture, Sport and Volunteering at the Art In/Between Spaces seminar, UiO Domus Biblioteca, 23 June 2023
* Endre Ugelstad Aas. “Oslo vil ha mer gatekunst. Flere bydeler skal males.” Aftenposten, 24 Jun. 2022
A global movement
Spray paint has been a global commodity since the 1950’s. From the early days of improvising and “making do” with the limited choice of products available, today there is a dizzying array of brands, colours, nozzles, tools and paraphernalia related to the humble spray can.
Shapes and sizes range from micro to ultra wide, with limited-edition cans collected as object d’art. At the same time, vintage cans and ephemera are traded by a growing international community of collectors.
New sub-categories of graffiti and street art emerge as the technology and tools continue to develop in lock-step with artistic innovation. This complexity is captured in The Feral Diagram (Daniel Feral, 2012) which depicts how graffiti and street art have moved towards the center of art history and articulates how they have influenced, and been influenced by, the other major art movements of the 20th and 21st centuries.
Banksy, arguably the world’s most famous living artist, continues to court international attention with little more than a spray can, stencil and good eye for placement. At the same time, posthumous exhibitions for pioneers such as Lee, Futura2000 and the visionary artist RAMM:ΣLL:ZΣΣ - whose ‘gothic futurism’ style inspired the shift from letter-based to abstract graffiti - demonstrate an increased appreciation for innovators of the graffiti movement we know and love today.
Quick Spraylakk
If you were a graffiti writer in Scandinavia in the 1980’s or early 90’s the likelihood is you painted with Quick Spraylakk.
The Drammen-based company was the only commercial paint brand on the market. Still, writers from Norway would often travel to Denmark and back by train to stock up on paint, where the price was considerably cheaper and you could get a wider range of colors. Especially sought after was the color Lemon Yellow which wasn’t available in Norway.
Quick Spraylakk was and still is considered a quality brand, however, the development of spray paint for graffiti and street art purposes from the late 90’s onwards - with qualities like high and low pressure for different environments and a larger variety of colors - resulted in writers moving away from using Quick.
Today, Quick Spraylakk is still targeting the DIY (“do it yourself”) market and relaunched their Quick Bengalack range in 2019 with a larger variety of colors, and semi-gloss spray paint.
To mark the exhibition Oslo, Home of the Spray Can, Oslo Street Art Festival has resurrected an iconic Quick spray can design from the 1980’s and invited artists to draw their own label in a personal tribute to the much-loved brand.
The collection will remain on display in a public venue after the exhibition and continue to be expanded in the lead up to the 100th anniversary of the invention of the spray can in 2026.
“When we started painting in the mid-80’s Quick was the benchmark for spray paint: it had a thick consistency that made outlines really stand out. We later came to realize that we were the lucky ones to have experienced “real” paint! When visiting New York City in 1992 we brought Quick with us to make sure we’d have solid outlines on our pieces. This was not common at the time and got many people talking…but for us it was a regular feature of how we did our pieces.“
Spino5
In 1926, chemical engineer Erik Rotheim created what was to become the very first patent on aerosol technology, on which today's modern spray cans are based. Oslo, Home of the Spray Can is an exhibition of historical objects, archival documentation and curated artworks that celebrates Rotheim’s invention and the art movements to which it gave birth – graffiti and street art.
In addition to items from The Norwegian Museum of Science and Technology, the Norwegian Patent Office and private collections, Oslo Street Art Festival has resurrected an iconic 1980’s spray can design from Drammen-based paint manufacturer Quick, and invited artists to design their own label in tribute to the much-loved brand.
Norwegian Ingenuity
On 8 October 1926, chemical engineer Erik Rotheim applied for the first patent for an aerosol can that could hold liquids and dispense them with the use of propellants.
By 1931, Rotheim’s “method and apparatus for atomizing liquids or semi-liquid masses” was legally patented in Norway and he became known as the inventor of the spray can.
Rotheim was employed at Alf Bjercke’s Fernissfabrikk in Oslo (now Jotun) and collaborated with instrument maker Frode Mortensen to develop the spray can for the commercial market but they were unable to solve the problem with the nozzle, which kept clogging. In the mid-1930s they chose to sell the patent to the USA for 100.000 kroner (4.638.059 kroner today).
Rotheim died in 1938 at the age of 39 and was therefore not around to witness the global success of his invention.
Posten (Norwegian Postal Service) celebrated Rotheim's invention by issuing a commemorative stamp in 1998 but because the technology was developed for the commercial market in the USA, many people still do not know that the father of the spray can is from Oslo.
A household item
As with many other inventions of the era, World War II was a major factor in the development of the spray can.
Hundreds of thousands of U.S. soldiers were being shipped to the South Pacific, where illnesses like malaria and typhus were being spread through contact with mosquitos.
Two researchers from the Department of Agriculture, Lyle Goodhue and William Sullivan, developed a small portable can in 1943 that was pressurized by a liquid gas and capable of spraying insecticide.
Similar aerosol systems were quickly adapted to other product categories for the general public to use, including spray paint.
Illinois paint company Seymour of Sycamore was the first to use aerosol technology solely for paint products in 1949. Owner Ed Seymour wanted to demonstrate an aluminum paint, developed for painting radiators, that would employ a “mist” feature similar to the device American soldiers had used in World War II, and was awarded a US patent in 1951.
Nowadays, the spray can is part of everyday life for millions of people worldwide, with applications in all areas of the home. In the past, freon and chlorine fluorocarbons were used as a propellant gas, but this was banned in 1981. Now a mixture of propane and butane is used as propellant gas, while the race to produce the first sustainable spray can is well underway.
Birth of graffiti
Spray paint is a popular medium among modern day graffiti artists due to its portability, permanence, and speed.
In this way, it can be compared to the collapsible metal paint tube, which in the 19th century enabled artists to paint ‘en plein air’ or outdoors for the first time and thus heralded the Impressionist art movement.
The exact origins of the modern-day graffiti movement are keenly debated; pioneering writer* CORNBREAD was active in Philadelphia as early as 1965. In 1971, an even greater awareness was placed on graffiti culture when The New York Times ran a front page news article about TAKI 183, a Greek teenager whose name was everywhere on the New York City streets.
Films such as Style Wars (1983), Wild Style (1983), Beat Street (1984) and the book Subway Art (1984) exported the four elements of hip-hop culture (DJ-ing, MC-ing, graffiti and breakdancing) from New York to the rest of the world.
In Scandinavia, young artists traded photos and zines for inspiration and tips to get the most out of the limited selection of spray paint and colors available to them. The book Graffiti i Danmark included a tutorial on how to mix together paint from two separate cans to create a third color; while other writers came to realize that the nozzles from Formfett cooking oil spray and støff rens (fabric cleaner) were great for painting broader lines.
Oslo-based artists Raide and Pay2 made their presence felt on the international scene, and were among the first to develop a network with the New York graffiti milieu. For a period, a new and exciting youth culture was thriving.
* term for someone who writes graffiti
Zero tolerance and the ‘war’ on graffiti
As humans we have an innate drive to communicate with our tribe, and have done so for centuries by writing on walls.
The oldest example of figurative art, discovered in 2024 on the Indonesian Island of Sulawesi, is at least 51,200 years old. The term graffiti comes from the Italian graffiato (literally “scratch”), used to describe handwritten inscriptions of the early Roman empire.
But as fast as the graffiti movement developed, cities also moved to suppress it. Prior to the Lillehammer Winter Olympics in 1994, Oslo municipality began an inter-agency crackdown on graffiti; an approach formally adopted into a zero tolerance policy against graffiti in 2000.
At one point, the city of Oslo was spending 80 million kroner per year* on the removal of graffiti. Parents were put on high alert by fake fines delivered to their letterbox, and writers were portrayed as brainless in the "Taggerhue" advertising campaign shown in cinemas and displayed on public transport.
These measures led to stigmatization and severe sanctions for graffiti artists, including fines that are still being paid today in the most severe of cases. For 20 years, Oslo waged a "war" against graffiti in the capital which despite changing attitudes still has repercussions today.
“The City used to treat graffiti artists in an unacceptable way. Police and security guards from private companies were used to combat an art form, with unnecessary use of force. On behalf of Oslo, I want to apologize to all those who were affected by this policy.”
Omar Samy Gamal, City Council for Culture, Sport and Volunteering at the Art In/Between Spaces seminar, UiO Domus Biblioteca, 23 June 2023
* Endre Ugelstad Aas. “Oslo vil ha mer gatekunst. Flere bydeler skal males.” Aftenposten, 24 Jun. 2022
A global movement
Spray paint has been a global commodity since the 1950’s. From the early days of improvising and “making do” with the limited choice of products available, today there is a dizzying array of brands, colours, nozzles, tools and paraphernalia related to the humble spray can.
Shapes and sizes range from micro to ultra wide, with limited-edition cans collected as object d’art. At the same time, vintage cans and ephemera are traded by a growing international community of collectors.
New sub-categories of graffiti and street art emerge as the technology and tools continue to develop in lock-step with artistic innovation. This complexity is captured in The Feral Diagram (Daniel Feral, 2012) which depicts how graffiti and street art have moved towards the center of art history and articulates how they have influenced, and been influenced by, the other major art movements of the 20th and 21st centuries.
Banksy, arguably the world’s most famous living artist, continues to court international attention with little more than a spray can, stencil and good eye for placement. At the same time, posthumous exhibitions for pioneers such as Lee, Futura2000 and the visionary artist RAMM:ΣLL:ZΣΣ - whose ‘gothic futurism’ style inspired the shift from letter-based to abstract graffiti - demonstrate an increased appreciation for innovators of the graffiti movement we know and love today.
Quick Spraylakk
If you were a graffiti writer in Scandinavia in the 1980’s or early 90’s the likelihood is you painted with Quick Spraylakk.
The Drammen-based company was the only commercial paint brand on the market. Still, writers from Norway would often travel to Denmark and back by train to stock up on paint, where the price was considerably cheaper and you could get a wider range of colors. Especially sought after was the color Lemon Yellow which wasn’t available in Norway.
Quick Spraylakk was and still is considered a quality brand, however, the development of spray paint for graffiti and street art purposes from the late 90’s onwards - with qualities like high and low pressure for different environments and a larger variety of colors - resulted in writers moving away from using Quick.
Today, Quick Spraylakk is still targeting the DIY (“do it yourself”) market and relaunched their Quick Bengalack range in 2019 with a larger variety of colors, and semi-gloss spray paint.
To mark the exhibition Oslo, Home of the Spray Can, Oslo Street Art Festival has resurrected an iconic Quick spray can design from the 1980’s and invited artists to draw their own label in a personal tribute to the much-loved brand.
The collection will remain on display in a public venue after the exhibition and continue to be expanded in the lead up to the 100th anniversary of the invention of the spray can in 2026.
“When we started painting in the mid-80’s Quick was the benchmark for spray paint: it had a thick consistency that made outlines really stand out. We later came to realize that we were the lucky ones to have experienced “real” paint! When visiting New York City in 1992 we brought Quick with us to make sure we’d have solid outlines on our pieces. This was not common at the time and got many people talking…but for us it was a regular feature of how we did our pieces.“
Spino5
